Visitas i Hundvåg, 29. mai – 3. juni 2018

Innledning.

På torsdag hadde vi tatt båten ut til Vassøy. Vi skulle på sangsamling på Vassøy skole.

Vi trodde det skulle bli et vanlig skolebesøk. Noen få strofer ut i første sang var det blanke øyne både på biskop og følge.

Det minnet om en pinsedag, når en forsamling blir fylt av Ånd. Det glødet av lys og varme i rommet. Små kropper fulle av liv sang sammen, med hele seg. Lyden fylte hele gymsalen, og de sang om glede, om hvor verdifulle hver enkelt er, om å være seg selv, nyte å bevege seg og ta vare på hverandre.

Det var et hellig øyeblikk. Vi må ikke tolke det teologisk, men vi kan! Gud er fortsatt i verden og virker til det gode, både gjennom menigheter og gjennom alle i et lokalsamfunn som gjør gode gjerninger. På Vassøy skole ble det veldig tydelig.

Takk

Tusen takk for at dere er her i Hundvåg menighet. Dere får til et imponerende arbeid sammen. For dere er det hverdag, men dere har lyktes med mye vi som kirke drømmer om overalt. Dere er en kirke for barn og unge, der det myldrer av liv. Dere er en åpen kirke, der folk sjelden lurer på om de er gode nok for å komme inn. Dere har diakoni som DNA, det er sant at ikke alt i livet trenger være på G. Gud kommer til uttrykk i mange ulike fellesskap som tar vare på hverandre.

Når fellesskap blir preget av både godhet og mangfold er det ikke rart folk kommer og trives! Og da er det flott å komme på visitas. Jeg er imponert, glad og stolt over måten dere er menighet på.

Det myldrer av liv!

Vi begynte visitasen hos staben. Dere har en dyktig stab, som gløder av engasjement for sine fagområder. Her er det mange talenter, fra kirkemusikere som virkelig kan spille til mange slags sang, gjennom kirketjenere som har hele stedets historie i kroppen, unge talenter som blir identifisert med Jesus og jobber med informasjon, daglig leder som skaper orden i kaos og prester som har beina godt plantet på jorda.

Mye av det som lykkes i menigheten, handler om at menigheten i så mange år har prioritert diakonien. Her er det ikke programmer eller fancy løsninger og strategier som gjør at menigheten blir et godt sted å være. Det er den menneskelige varmen og åpenheten, enten den viser seg overfor konfirmantene, de syngende barna, cheerleaderne, speiderne, ungdommene på Bunkers eller damene på strikkekaféen, i husfellesskapene og på mandagstreffet. Dere satser på å vokse gjennom verdier – og det virker.

Som kirke blir dere lagt merke til i miljøet. Folk på Hundvåg kjenner denne kirken som sin! Vi møtte et entusiastisk bydelsutvalg, som ikke trengte oppfordres til å si hva menigheten betydde og som gjerne heier på og støtter opp om virksomheten her. Vi møtte faglige ledere på Øyane sykehjem som ser kirken som en viktig ressurs. Vi møtte skoleledere, som gjerne åpner opp for samarbeid med kirken og synes det kirken tilbyr har stor verdi.

Noen bruker kirken ofte. Men også de som bruker kirken sjeldnere forteller at besøkene i kirken har stor betydning. Minnene og tilknytningen lever lenge i bevisstheten og oppleves som et eierskap til både bygg, virksomhet og tro, ikke alltid uttrykt med så indrekristelige ord, men som en takk for at kirken er der og en understrekning av at det er veldig viktig.

Aktivitetsnivået.

Likevel er det ikke dager nok i uken og rom nok i kirken til alt som skjer her. Bare det som skjer i dag er nok til å fylle kalendrene til alle ansatte og skape et kontinuerlig og stort behov for frivillig innsats. Trykket virker det som stab og frivillige ledere håndterer med godt humør, stor erfaring og raushet. Tusen takk for alt dere gir av dere selv og for at oppgaver ikke bare blir utført, men utført med eierskap og omsorg. Det er veldig tydelig at det som skjer her ikke bare er arbeid og oppgaver, men en tjeneste for Gud og mennesker.

Volumet skaper ekstra behov både for god organisering og felles entusiasme. Dette er ikke selvsagt. De fleste dagene er hverdager. Men husk å ta vare på fellesskapet og ikke miste det av syne at å få være frivillig eller ansatt i kirken beriker livene våre og gjør en stor forskjell for mennesker. Mange har fått et annerledes liv og fått med seg verdier fra kirken som har gjort livet annerledes og bedre.

Samtidig må vi også ha rom for at kirken er langt fra fullkommen. Vi er ikke i himmelen ennå og må håndtere at vi har begrensede ressurser, at vi ikke alltid finner løsninger med en gang, at gode idéer kan bli vanskelige å få til i praksis, at selv ting som var godt ment kan komme galt ut og at ikke alle utfordringer kan løses med en gang. En menighet lever bedre med seg selv hvis den forsoner seg med at selv om vi har vårt mål i himmelen, så er det et stykke igjen til vi er der. Dere har en styrke i at mange sentrale personer i menighetsarbeidet tør å være ærlige og ekte.

I menighetsarbeid handler det ikke om å finne magiske løsninger som gjør at alt går som smurt. Det handler mer om å finne ut hva som er neste steg, hva som kan gi en liten forbedring som etter hvert kan få stor betydning.

Menighetssenter

Men et stort håp som kan få stor betydning er planene om nytt menighetssenter. Tomt er på plass og prosjektet er prioritert hos fellesrådet. Når kirken er så overfylt som den er i løpet av uka og behovet er så stort, er det ikke vanskelig å begrunne prosjektet. Bydelsutvalget er en viktig alliert i å gjøre prosjektet og behovet synlig for de som har mulighet til å stille med finansiering.

Før det vil kirken både rehabiliteres og utvides. Dette prosjektet er alt i gang. Takk til kommune og de ansvarlige i fellesrådet.

Hundvåg og Krosshaug

Med høyt aktivitetsnivå, mange tiltak og mål om å være kirke for alle, går gleder og utfordringer sammen.

Siden soknet er så stort og består av mange ulike mennesker, finnes det tre gudstjenestefellesskap i soknet, Hundvåg, Krosshaug og Vassøy.

Vassøy er ei perle, blant annet med jevnlige gudstjenester. Siden Vassøy har enklere kommunikasjon med Stavanger sentrum enn Hundvåg og hører til Storhaug bydel i andre sammenhenger, er det en prosess i gang for å overføre Vassøy til St. Johannes menighet. Prosessen med dette er kommet langt.

Hundvåg og Krosshaug har egne menighetsutvalg med ansvar for egen virksomhet. Mandatet er felles, både fra menighetsrådet og fra kirken i stort, å forsøke å nå flere gjennom å gi et mer variert og større tilbud.

Krosshaug startet som en områdemenighet, med planer om å dele soknet. Men etter at det ble klart at det ikke var realistisk med egen kirke, har planene om deling blitt lagt bort. Hundvåg henger sammen og har korte avstander. Kirken ligger sentralt, og det ville krevd økonomi som ikke finnes å opprette et nytt, ordinært sokn.

Krosshaug har likevel blitt et selvstendig gudstjenestefellesskap. Gjennom gudstjenester, søndagsskole, husfellesskap og cheerleadere betyr Krosshaug mye for de som hører til og har potensial til å nå mennesker som ikke søker til andre tiltak. Både historien og nå-situasjonen inneholder muligheter og utfordringer. Det er felles for gudstjenestene både i kirken og på Skeie skole.

Det er viktig å bygge et sterkt vi på tvers av de to gudstjenestefellesskapene. Det er viktig teologisk, for å gi uttrykk for at kirken er én. Det er viktig kommunikativt, for å ikke svekke kirkens troverdighet og gi inntrykk av splittelse. Det er en realitet organisatorisk, fordi begge menighetsutvalgene utfører sine oppdrag på vegne av samme menighetsråd og kirke. Det er en realitet i staben, som sammen betjener hele Hundvåg og går mye på tvers. Og det er viktig relasjonelt, så ikke menigheten tappes for energi.

I og med at det ikke går i retning av soknedeling er det konstruktivt å tenke på gudstjenestene i Krosshaug og Hundvåg som profilmenigheter, med noe ulik gudstjenesteform rettet mot ulike målgrupper og en delegert, organisatorisk selvstendighet internt i samme menighet. Det betyr ikke at det ikke er nødvendig med samordning. For eksempel bør det ikke være parallelle gudstjenester som retter seg mot samme målgrupper. Men ut fra situasjonen i dag bør menigheten heller samlet sett utnytte de positive mulighetene som ligger i å ha to gudstjenestefellesskap.

Spørsmålet om hvilket gudstjenestested som bør velges for Krosshaug framover bør ses som et spørsmål om hva folk her er best tjent med. I gudstjenesteforordningen er biskopen innstilt på å lytte til ønskene fra Krosshaug menighetsutvalg. Biskopen oppfordrer menighetsutvalget til å se åpent på alle muligheter og evaluere underveis. Til syvende og sist er det målet om å være en best mulig kirke for flest mulig som hjelper oss å gjøre gode valg.

Noen sentrale arbeidsområder

I mange menigheter ser vi at kultur og musikk er viktige kirkelige arenaer. Hundvåg har et variert og livlig kortilbud, tilbyr flere konserter og har både frivillige og ansatte med høy kompetanse og talenter.

Musikk og kultur har kristen egenverdi. Det er en del av skaperverket og speiler Skaperen, som allsang på Vassøy, varmen og fylden klangen fra orgelet, sang med spede og sterke stemmer, fra Chuba Chups eller kantoriet. Sang og musikk kan løfte oss inn i Guds verden og gjøre troen levende. Musikken i menigheten er en arena for både lek og lovsang, for både frivillige og profesjonelle. Musikken beriker gudstjenestene og bygger menighet.

Blant annet i Krosshaug og i ungdomsmiljøet slipper andre sjangre enn den tradisjonelle kirkemusikken til. Men menighetene har også ressurser i salmeboka og den klassiske kirkemusikken. Disse har både musikalske kvaliteter og er så sammenvevd med kirkens tro og tradisjon at det bærer god frukt å gi sin oppmerksomhet også til musikk som ikke er like synlig overalt i kulturen vår, men som inneholder store rikdommer. Det er en ressurs for gudstjenestelivet i alle gudstjenestefellesskapene. Å lage plan for kirkemusikk kan være et godt redskap til å få overblikk, retning og variasjon i musikken i menigheten.

Trosopplæring

Vi ser at i hele Den norske kirke fører trosopplæringen flere barn, unge og familier inn i kirken. Trosopplæringstiltakene gir barn og familier sterkere tilknytning til sin lokale kirke og til livet som døpte kristne. De fleste steder er trosopplæringen godt forankret hos de ansatte, mens potensialet for frivillighet fortsatt er stort. Alle menighetsråd bør ha fokus på god drift av trosopplæringen i menigheten.

Det er flott å se at dere har oppdaget ressursene barn og unge selv har! Hos dere finnes det unge ledere som får og tar ansvar. Barn og unge blir supre frivillige. Og i dag er barn og unge i større grad enn tidligere positive til å være sammen med voksne. De er vant til å ha god støtte og god kontakt med voksne og har mindre å gjøre direkte opprør mot. De har også travle hverdager med mange forventninger, så at barn og unge tar ansvar betyr ikke at de kan overlates til seg selv. Men sammen kan godt rom for barn og unge med god støtte fra voksne bidra til trivsel og vekst.

Diakoni

Innenfor diakoni er det ikke først og fremst nye tiltak som er viktig. Men det er så tydelig når vi kommer på visitas at diakonien bærer denne menigheten og er noe av det som bidrar til at så mange kommer. Derfor er det viktig å fortsatt prioritere ressurser til diakoni og ta vare på en kultur der det er godt å være et alminnelig menneske.

Gudstjeneste.

Det er viktig for vår egen tro og viktig for folk rundt oss å gå til gudstjeneste. Det er viktig for menigheten å samles hos Gud, motta evangeliet og få påfyll av nåde, bringe livene våre og verden til Gud i bønn, høre Guds ord og ta det med i vår hverdag. Så takk til alle dere som er i kirkebenkene, i kapellet på Vassøy eller på Skeie skole og feirer gudstjeneste. Gjennom det blir Gud synlig på Hundvåg og får mer plass i våre liv. Gudstjenestens hjerte er jo innholdet, ikke formen.

Konklusjon

Vi rekker ikke å si alt i et visitasforedrag. Derfor sender vi også noen utfordringer til menighetsråd og stab, med konkrete fokuspunkter å arbeide videre med, om misjon, talentspeiding til kirkelig tjeneste og fortsatt synlighet i lokalsamfunnet. Jeg rekker heller ikke å takke alle, men har lest hele forhåndsmeldingen og alle menighetens planer og kjenner til mangfoldet og vet hvor mange som er med og bidrar, i smått og stort.

Hundvåg menighet er et godt uttrykk for hva en kirke er. Den er et gudstjenestefellesskap, der Gud møter oss. Den er et reelt fellesskap mellom mennesker og en arena for nestekjærlighet. Den er et sted for Guds nærvær i et lokalsamfunn.

Kirken består av levende steiner, sier 1. Peters brev. Derfor er hver enkelt av dere viktige for menigheten. Dere er ikke like, og nettopp det er en ressurs. Sammen skal vi fortsette å samles om det hellige og sammen skal vi lytte etter Guds veier videre, for denne menigheten og i våre liv. Da kan Ånden, som i alterteppet bak oss, fortsette å overraske oss med sitt nærvær der vi er.